Ryktet går...

15.10.2020

«Du, jeg har hørt et rykte...» 
 
Denne setningen innledet en telefonsamtale jeg hadde i går. Og dette ryktet vedkommende hadde hørt, gjaldt meg, men det var ikke noe jeg var kjent med.

Er det ikke rart hvor fort rykter oppstår? 
Jeg synes det er fascinerende, men også skremmende at enkelte finner interesse i å snakke om andre og spre rykter.
Det er jo ikke ukjent at et rykte endrer litt på versjonen hver gang det blir fortalt videre.
Hva er det som er så skummelt med å spørre personen det gjelder direkte, og undersøke om ting stemmer, før man forteller noe videre?

 Jeg hørte en podcast om dette temaet tidligere. Der ble det sagt noe klokt om rykter og bak- versus FREMsnakking. «Hvis det du har lyst til å fortelle videre IKKE er noe du hadde turt å sagt til den personen det gjelder, da skal du IKKE si det til noen andre heller». Jeg likte den. 

Jeg synes nemlig ofte i sosiale settinger at enkelte snakker ufint om andre som ikke er tilstede. Hva er det som gjør at dette føles tilfredsstillende? Er det slik at en selv fremheves ved å snakke andre ned? Og hva skjedde med uttrykket « det finnes alltid minst to sider av en sak»? Dette er ting jeg filosoferer litt over i dag💜

Og en ting til. Hvordan reagerer vi når vi hører rykter om andre? Tar vi alt vi hører som gjeldende sannhet, eller undersøker vi saken nærmere? Kontakter vi den det snakkes om? Og sist med ikke minst: Tør vi å fronte samtalen med å si at en ikke gidder å høre på sladder når den det gjelder ikke er tilstede og kan forsvare seg? 
Jeg jobber for å bli bedre på det siste.  
Hva tenker du om disse tankene? 

 Refleksjon er viktig!

 Klem, H