Om syklus og sånn dritt

22.09.2020

Dette er nok et innlegg for spesielt interesserte. Og det er sikkert bare damer som kommer til å skjønne noe av innholdet. Jeg kjenner at jeg ikke bare vil dele solskinnsdagene i bloggen, men også skrive om de kjipe nedturene som kommer smygende på innimellom.

For det kan vel umulig gjelde bare meg?

Noen dager hver måned er formen min skikkelig dritt. Tårene sitter løst, jeg er sliten og kanskje også litt sur? Følelsene svinger opp og ned i et forrykende tempo, og jeg kan ikke se noe trist på tv eller lese nyheter. Jeg vil tro at lite søvn over tid også spiller inn på formen, men jeg  har begynt å se et mønster i disse litt kjipe dagene. Er vel syklus da vel? Eller PMS?

I går kjentes det ut som jeg aldri burde ha gått ut av sengen på morgenen. Det virket i hvert fall som det var feil bein jeg stod opp med først. Hele dagen var dritt. Jeg gadd ikke å høre skikkelig etter når Emil fortalte meg om noe han syntes var spennende, vi ble sure på hverandre, og hele dagen gikk vi bare rundt og surmula. Vi snakka nesten ikke med hverandre, og når vi gjorde det ble det misforståelser. Blæh, Jeg hater sånne dager. Og selv om jeg vet at det går over om en dag eller tre, er det så kjedelig å føle seg ustabil og emosjonell. Det er som å være gravid, da også griner jeg for alt og ingenting. 

Så hva gjør man disse dagene i måneden? Jo, en er grei og raus med seg selv. For mitt vedkommende ble det en bolle krokan-is, firkløversjokolade og en episode med "Marianne-saken" i går kveld.  Det var som om det snudde hele situasjonen, for etterpå fikk jeg endelig satt meg ned med manus, og kom godt i gang med å se på kommentarene etter redaktørgjennomgangen. Det har hengt litt over meg, så det å komme i gang var skikkelig deilig. Jeg tror det er ekstra viktig å lytte til kroppen når en har det litt kjipt. Lage noe god mat, hvile litt mer, gjøre positive ting, kanskje skru ned krava og forventningene til seg selv. 

I dag har jeg også tatt det litt med ro, gått en lang tur i sola etter jobb, redigert to kapitler i manus, praktisert medisinsk yoga og sittet i boblebadet. Det som gjenstår er å få lagt seg i rimelig tid og krysse fingrene for en bedre natt. Det gjør jeg hver eneste kveld. For en vakker natt må jo den lille kiden sove? En vakker dag våkner vi uthvilt og opplagt, ser på hverandre og på klokka, og innser at Mari har sovet gjennom sin aller første natt. Jeg går og dagdrømmer om dette! Når det skjer, aner jeg ikke, men det er noe jeg ser fram til. Og da skal jeg vel kunne takle disse kjipe dagene som kommer og går også.

Jeg håper at akkurat du har gjort noe ekstra bra for deg selv i dag, og ønsker dere alle en god natt.

Klem fra hu litt sure, som kjenner at jeg er på vei oppover igjen!!

H