Kafé-blogg

13.08.2020
Når man bor «på landet» som meg, hører kafe’besøk til sjeldenhetene.

Denne uka har vært annerledes. Det har vært flere kjøreoppdrag og venting i Larvik, og undertegnede har dermed slitt ned setene på Espresso House på Nordbyen hele tre dager-så langt- denne uka. 

Det er mye å si om kafe. Foruten at kaffe latte’n er fantastisk god (foccatiaen med ost og skinke er ikke så verst den heller).

Jeg må jo si at jeg synes det er litt artig å følge med på folk. 

Ja, jeg er en sånn som sitter og stirrer på andre mens jeg nyter kaffen min i skinnsofaen. 

Jeg ser travle folk som småløper fra det ene til det andre. De virker stressa og ser enten rett fram eller ned i skjermen. Noen snakker i mobilen mens de løper sikk sakk forbi andre kunder.

Tre ganske unge småbarnsmødre triller forbi i sneglefart, diskuterer bleier og barnesykdommer mens de gir babyene melkeflaske på kafe. De ser ut til å ha all verdens tid, og ser også ut til å tilbringe mye av permisjonstida si på handlesenter.

Også er det pensjonistene. De samme hver dag. Til samme tid, på samme plass, den samme bestillingen som i går (sier jeg, som slurper «kaffe latte, enkel, på lettmelk» tredje dagen på rad). De virker å ha det veldig trivelig. 

Ja, det kan være spennende å observere andre mennesker, bare slappe av, drikke kaffe, se seg rundt og la humla suse. Men det jeg ser er kun et øyeblikksbilde. Det er lett å putte folk i båser, men jeg vet ingenting om disse menneskenes liv, bakgrunn eller opplevelser.

Akkurat slik er det med sosiale medier også. Vi ser inn i menneskers liv, men kun et par sekunder. Vi ser glede, smil, energi, latter og lykke. I hvert fall er det flest bilder i disse sjangrene som florerer på Facebook og Instagram. Men vi ser ikke noe mer enn hva folk ønsker å dele.
Selvom vi vet dette alle sammen kan det være lett å tro at det lille vi ser er hele virkeligheten. Det er lett å tro at «alle andre» har det så spennende og fint. At «alle andre» er på de beste feriene, de kuleste festene og henger med de mest populære folka.
Kanskje fører dette til at en selv kan kjenne på utilstrekkelighet noen ganger, fordi en selv ikke alltid har solskinnsdager eller at alt er rosenrødt til en hver tid.

 Kanskje vi av og til skal droppe scrollingen, eller i hvert fall kjenne etter hvem vi ønsker å følge fordi det gir oss noe?

 Kanskje vi skal gi et ekstra smil til de vi møter på vår vei, fordi de kanskje trenger det akkurat i dag? 

  Kanskje vi skal våge å dele litt annet enn kun det positive, og legge ut en post selvom det er en drittdag?

 Kanskje?