Hvilepuls

25.10.2020

Jeg tror flere er enige når jeg påstår at vi lever i et prestasjonssamfunn. Det å hvile og slappe av kan ses på som latskap, og de som får presterer blir heiet fram.  

Stadig yngre mennesker får diagnosene utbrenthet, ME og psykiske lidelser. De vokser opp med "likes" og "tommel opp" i sosiale medier- i en alder der min generasjon måtte ut for å treffe venner. Vi hadde fasttelefon, men det var dyrt å ringe, så vi møttes for det meste i boligfeltet. Jeg var ikke på internett før jeg strøyk i faget informasjonsteknologi siste året på videregående. Google var noe jeg aldri hadde hørt om. Nå bombarderes våre barn med impulser fra skjerm og blått lys hele døgnet, og holder kontakt med jevnaldrende over nett utenom skoletid. 

Kanskje er ikke vi voksne det spor bedre enn ungdommen. Hvis vi ser rundt oss, sitter alle med nesa i skjermen uansett alder. På kafè, på bussen, i kø, på kino, på tribunen, mellom settene på gymèt. Går du noe sted uten mobilen? Kjenner du at du blir stresset når du ikke vet hvor telefonen ligger? Opplever du at du midt i en samtale at personen du prater med tar opp mobilen og begynner å scrolle midt i praten? Det er ikke rart at vi tidvis føler oss helt varm i toppen, slitne av inntrykk. 

Hjernen vår, som ikke har forandret seg noe siden den ble konstruert for å se etter farer og sørge for at vi overlevde som art, jobber på spreng for å ta inn, analysere og fordøye inntrykk. Når hviler vi egentlig? Og får hjernen noen gang slappe av, restituere og komme i "hvilepuls"?

Når kjenner du at du virkelig slapper av?

Er det på sofaen med en god film eller serie på NetFlix? Eller i gode venners lag, med god mat og dype samtaler? 

Slapper vi egentlig av når vi ser på tv eller ligger og scroller på sofaen?

Hender det at du slår av alt av digitale duppedingser og bare nyter stillheten, uten å bli avbrutt av meldinger og andre varsler som du "bare må" sjekke? 

Dette er noen tanker fra meg i kveld. Jeg må selv bestemme meg for å legge bort telefonen min i sitasjoner der det er vanlig å ta den fram. Jeg må ofte ta meg i det, at jeg drar opp mobilen med en gang det ikke skjer noe rundt meg, "bare for å sjekke". Jeg kan bli skremt når jeg enkelte ganger sjekker appen som viser daglig mobilbruk. Jeg vet at det er aktører der ute som har studert hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan dopaminet gjør at vi MÅ scrolle videre. Det er ikke for ingenting at de ti minuttene på Facebook utvikler seg til en halvtime, eller mer. Jeg vet at jeg trenger stillhet i min ellers ståkete hverdag. Likevel er det en utfordring. 

Min utfordring til både deg og meg er å legge inn mer stillhet i hverdagen. La hjernen få hvile på lik linje med kroppen. Ta bevisste valg, og kanskje legge inn noen situasjoner der mobilen ikke får være med. Kanskje under familiemiddagen, eller kvelden ute med venninner? 

Hva er dine tanker rundt dette? Er dette noe du kjenner deg igjen i, eller er det bare jeg som føler at jeg må jobbe litt med meg selv og mitt forhold til skjerm?

Liten digital detox-KLEM fra meg

Foto: Emilie Tallakstad