Et utdrag fra manus

01.11.2020

Jeg kastet et blikk på aktivitetskalenderen på kjøkkenveggen, og kjente hjertet slå i brystkassen. Fotballkamp, ridetime og foreldremøte på en og samme dag. Jeg bannet. Da fikk jeg spørre mamma om hjelp til kjøring. Igjen.

Jeg kjente pusten stige i takt med antall aktiviteter på kalenderen. Det skulle visst ingen ende ta. Helgene var også fulle av aktiviteter og oppgaver. Mest morsomme ting, som jeg selv hadde tatt initiativ til. Men der de lyste mot meg svart på hvitt kjentes det mer som slit.

På jobben stod heller ikke tiden stille. Det var stor pågang, arbeidspulten var full av gule post it lapper, og jobbtelefonen var daglig med hjem for å ferdigstille det jeg ikke hadde rukket i løpet av arbeidsdagen. Selv om jeg var ferdig på jobb klokken fire, hadde jeg kolleger som jobbet medleverturnus. Ikke sjelden hadde jeg en av dem på tråden når jeg selv hadde reist hjem for dagen. Det var fint å kunne hjelpe hverandre. Utfordringene var mange, og jeg visste selv hvordan det var å stå med ansvaret, det føltes alltid trygt å ha noen å diskutere med.

Men denne dagen, der jeg satt med barna mine og spiste middag, kjente jeg irritasjonen stige da jeg så på displayet at det var fra jobb. Jeg hadde hatt kortere lunte i det siste, og skjønte ikke helt hvorfor. Sov dårligere om nettene også, kunne vri meg i timevis og gruble over noe som hadde skjedd samme dag, eller bekymre meg for morgendagen. I tillegg glemte jeg så mye. Hvis jeg ikke skrev det rett inn i kalenderen, var det glemt med en gang.

Etter middag fylte jeg termokoppen med kaffe og grep en energidrikk fra kjøleskapet. Jeg ropte på datteren min at hun skulle skynde seg. Ponnien hennes stod på en stall en halvtimes kjøretur unna huset vårt, og vi var hos henne nesten hver eneste dag. Stallarbeid, trening og stell tar lang tid, og ikke sjelden var vi i stallen tre timer hver ettermiddag. I tillegg skulle hunden ha tur og kos, ungene måtte gjøre lekser og det skulle helst en sunn middag på bordet. Alt i alt var totalpakka akkurat litt for mye, og krevde sin kvinne og vel så det.

Jeg husker så godt en kveld vi kom hjem og parkerte i gårdsplassen. Begge ungene satt i baksetet, og vi hadde vært på farten hele ettermiddagen, så bilen var full av handleposer, sekker og bager. Det hadde snødd tett hele dagen, og etter å ha sendt inn ungene og gått en runde med poser, gikk jeg tilbake til garasjen for å hente snøskuffa. Etter et par tak, svimlet det for meg. Jeg satte meg ned på huk i snøen og torde ikke reise meg, i frykt for å besvime.

--Går det bra, mamma? Spurte sønnen min bekymret.

Svimmelheten gav seg etter hvert, og jeg klarte å måke en sti fra garasjen til huset.

Da jeg la meg, ble jeg liggende å tenke. Hva var det egentlig som hadde skjedd tidligere i kveld? Jeg var aldri svimmel, og denne episoden skremte meg. En liten stemme inni meg visste nok hele tiden at jeg hadde tøyd strikken altfor langt og altfor lenge. Men jeg var ei selvstendig og tøff dame som ville klare alt på egenhånd. Jeg følte at uansett hva det var som plaget meg, måtte jeg skynde meg å bli bra igjen. Jeg måtte tilbake til normalen, jo fortere jo bedre. Det var helt uaktuelt at jeg skulle bli liggende. Hele verden ville gå under uten meg. Jeg var uunnværlig, både hjemme og på jobb. Det var i hvert fall slik jeg så på meg selv.

Den natten sov jeg nesten ikke. Å telle sauer hjalp ingenting. Heller ikke å lese en kjedelig bok, ta en kopp kamille-te eller meditere. Neste morgen kom jeg meg så vidt opp av senga. Hodet ville, men kroppen nektet. Jeg fikk ungene opp og sendte dem med skolebussen. Tok en telefon til arbeidsgiver og fortalte at jeg var syk. Tankene kvernet. «Du må på jobb», «du må komme deg på beina», «de klarer seg ikke uten deg»...

Dagen etter fikk jeg time hos fastlegen min, og beskjeden jeg allerede visste innerst inne var et faktum. Kampen var tapt. Jeg var ikke uunnværlig likevel. Det skulle vise seg at livet jeg hadde levd så lenge måtte endres, og veien tilbake til hverdagslivet og full jobb skulle bli kronglete og lang.

Dette utdraget er hentet fra  boka mi Sterk og fri, som jeg jobber med om dagen. Det er min personlige historie om stress, og hvordan jeg kom meg tilbake til den hektiske hverdagen og full jobb igjen etter å ha møtt veggen for noen år siden. Jeg har skrevet 10 kapitler, og de er bygd opp med personlige historier, fag, forskning og øvelser. Den røde tråden gjennom hele boka er stress, og jeg er innom temaer som stress, energi, søvn, apekatter, vaner og rutiner, kosthold, yoga, meditasjon og hjernen- for å nevne noe. Jeg har satt meg som mål å ha fullt fokus på boka i høst:) 

Hvis du har lyst til å bidra med innspill, bli gjerne med i Facebook-gruppen min, "Hannes bokprosjekt".

Klem, H